Eller besøk arkivet
Abonner
Siste fem kommentarer
Med Martins øyne
Leseliste
- Anders Brenna
- Anne Siri Koksrud
- Are Slettan
- Arnstein Larsen
- Audun Sæther
- Audun Wangen
- Bjørn Venn
- Carsten Pihl
- Cavey
- Christer Gundersen
- Eirik Helland Urke
- Eirik Newth
- Eirik Solheim
- Eskil Åsmul
- Espen Andersson
- Espen Willersrud
- Even Sandvold Roland
- Hans Petter Fosseng
- Ida Jackson
- Jan Frode Haugseth
- Jarle Dahl Bergersen
- Jo Christian Oterhals
- Kristin Clemet
- Kristin K. Wangen
- Kuttisme
- Lasse G. Dahl
- Martin Gjesdal
- Mia Holte
- NetLife Research
- NRKbeta
- Per-Erik Skramstad
- Petter Nordby
- Pål Hivand
- Steinar J. Olsen
- Svend Andreas Horgen
- Thomas Bjørseth
- Vegard A. Johansen
- Yngve Thoresen
Martins bloggplakat
24. Februar 2010 — 17 kommentarer
Thomas Moen har skapt blest med sin bloggplakat. Jeg tar på ingen måte jobben med å lansere et alternativ, men dette er mitt innspill til hvordan man oppfører seg på nett i 2010.
Lytteplikt
23. Februar 2010 — 3 kommentarer
listen
Foto: I, Timmy 
I en nylig diskusjon på Twitter registrerte jeg at en person ble kritisert for å blokkere mennesker som er kritiske til vedkommendes person eller uttalelser. Jeg deltok ikke selv i diskusjonen, men fulgte den med et interessant blikk. Ettersom jeg selv blokkerer mennesker på sosiale medier forklarer her litt av det jeg legger til grunn når det skjer.
Gjennom min tilstedeværelse på nettet i 15 år har jeg fått mange henvendelser, både av den legitime, hyggelige og saklige sorten, men også av den sjikanerende, truende og ubehagelige sorten. Via telefon, e-post, sosiale medier, papiraviser og kommentarfeltet her på bekkelund.net har jeg fått negativ omtale. Negativ omtale håndterer jeg fint.
Utfordringen ligger i å skille de saklige fra de usaklige tilbakemeldingene. De som er konstruktive vil jeg lytte til. De som er fullstendig blottet for elementer som gjør at jeg kan forbedre meg vil jeg ignorere, eller i verste fall blokkere. Denne vurderingen er høyst subjektiv og oppleves forskjellig fra person til person. Jeg har ingen plikt til å lytte til andres negative omtale av meg, dersom omtalen ikke gir meg noe som gjør at jeg kan forbedre meg eller som gir meg et utvidet perspektiv på det som diskuteres.
Samtidig skal man også være klar over at kritikk kan være så mangt. Det kan være alt fra en som er uenig i noe jeg skriver her på bekkelund.net. Jeg har ingen problemer med uenigheter. Tvert i mot. Hadde vi alle vært enige ville verden aldri gått fremover. På den andre siden har jeg mottatt telefoner som har vært så ubehagelige og vedkommende åpenbart så syk at jeg har vurdert politianmeldelse.
Kunsten ligger som nevnt i å trekke en fast linje mellom saklig kritikk og ubehagelig trakassering. Alt mellom disse to ytterpunktene er en glidende vurdering som oppleves forskjellig fra person til person. Kunsten å trekken denne linjen kommer med erfaring og selvinnsikt. Jeg hevder ikke at jeg innehar noen av disse, men jeg liker å tro at jeg gjennom 15 år på nettet har grunnlag nok til å forsvare den ignoransen, arrogansen og marginale sensuren jeg bedriver.
Markedsføring av et ego
19. Februar 2010 — 7 kommentarer
Alle som blogger gjør det av en grunn. Selv blogger jeg for å spre mine ideer og for å la meningene mine bli hørt. En svært verdifull bieffekt er tilbakemeldinger du som leser legger igjen som kommentarer.
Denne artikkelen handler om hvordan jeg lager, markedsfører og følger opp en artikkel her på bloggen.
For å spre mine ideer og meninger må jeg være synlig. Å være synlig på nettet innebærer for meg å være representert på følgende nettsteder:
Imidlertid er det ikke nok å bare være representert på disse nettstedene. Man må ha et system for hvordan samspillet mellom dem fungerer. Her er min oppskrift:
- Dersom jeg skal benytte et bilde eller en video i en artikkel på bloggen publiseres det på Flickr eller Vimeo.
- Deretter skriver jeg artikkelen i bloggen og publiserer den.
- Så lager jeg en kort lenke (URL) av artikkelen med bit.ly, hvor jeg kan måle antall klikk.
- Lenken publiseres på Twitter og om ønskelig også på Facebook og LinkedIn. For saker jeg anser som viktige ber jeg folk om å videresende med såkalt re-tweet (RT).
- Tilbakemeldinger følges opp i alle kanaler hvor lenken er publisert, med oppfordring til at dialog føres i kommentarfeltet i bloggen.
Hva gir dette meg?
Tre ting:
- Synlighet
- Spredning av mine meninger og ideer
- Viktige tilbakemeldinger som kan forbedre mine meninger og ideer
Dette er min oppskrift som fungerer godt for meg og min arbeidsgiver. For deg kan oppskriften gjerne se helt annerledes ut. I så fall vil jeg gjerne se den i form av en kommentar til denne artikkelen.
Dot.com 2.0
16. Februar 2010 — 6 kommentarer
10. mars er det ti år siden den såkalte dot.com-boblen sprakk. En hel industri baserte sin virksomhet på noe diffust og ullent, som over tid ikke ga avkastning. Det bare måtte gå galt.
I disse dager ser jeg tilsvarende trend, men innen et annet område. Sosiale medier. Alle snakker om sosiale medier, alle skal være representert på sosiale medier og alle skal tjene penger på sosiale medier. Men ingen vet hvordan. Hvis ikke selskapene bak tjenestene innen sosiale medier genererer solide overskudd i løpet av kort tid, er jeg redd vi vil oppleve en tilsvarende bakrus som det vi gjorde etter dot.com-tiden. Det er begrenset hvor lenge investorene vil putte store mengder penger inn i et sort hull som ikke returnerer annet enn et vakuum.
Det finnes ikke en standard forretningsmodell for hvordan man tjener penger på sosiale medier. Noen har en freemium-modell, noen selger annonser, mens andre igjen baserer seg på salg av relaterte produkter og tjenester. Alt dette er gode modeller, det gjelder bare å nå en kritisk masse med brukere. Fri programvaremiljøet har gjort tilsvarende i flere tiår, og resultatet er ofte at de beste overlever mens de mindre gode forsvinner. I sin tur resulterer dette i en bedre totalopplevelse for både leverandørene og kundene.
Sosiale medier må nå kapitalisere eller dø for så å oppstå i en annen form, slik sosiale medier gjorde etter dot.com-boblen.
Førerkort på internett
10. Februar 2010 — 8 kommentarer
Ifølge Hardware.no foreslår Craig Mundie fra Microsoft at brukere bør gjennomgå obligatorisk opplæring før de slippes løs på internett. Intensjonen er god, men jeg er allikevel skeptisk til en slik ordning. Her forklarer jeg hvorfor.
Kortversjonen er enkel: Craig Mundie trenger ikke førerkort for å ferdes fritt i samfunnet. Det trenger heller ikke du eller jeg. Ønsker du en lengre utredning leser du videre.
Frihet og anonymitet
I et hvert demokrati er det en menneskerett å kunne ferdes fritt i det offentlige rom, uten verken å bli overvåket eller å bli stilt krav til hvordan vi skal ferdes der. Det gir oss den friheten vi ønsker oss, men medfører samtidig at uønskede elementer som for eksempel draps- og voldtektsmenn kan ferdes blant oss.
Tidvis hevdes det at man må redusere folks mulighet for å være anonyme på nettet, slik blant annet Craig Mundie mener. Anonymitet på nettet er en absolutt nødvendighet for å ivareta folks sikkerhet og personvern. Ved å lagre informasjon om mennesker øker også muligheten for misbruk av informasjon og informasjon på avveie, hvilket i sin tur kan sette uønskede mennesker i kontakt med hverandre.
Selvstendige erfaringer = Selvstendige beslutninger
Jeg tror at et hvert menneske selv tar de beslutningene som er best for en selv, ikke at samfunnet tar de for oss. Da jeg var barn lærte mine foreldre meg blant annet at jeg ikke måtte snakke med fremmede. De lærte meg også at det er lov å tenke selv og gjøre egne vurderinger av hva man selv mener er rett og galt. Dette har resultert i at jeg selv gjør mine egne oppfatninger av hva som er rett og galt, hva som er smart og mindre smart når jeg ferdes i samfunnet.
Jeg mener at du og jeg selv må få avgjøre hva vi mener er rett og galt, smart og mindre smart, ikke at andre skal gjøre disse vurderingene for oss.
I denne anledning passer det med en video om «Trusted Computing» og hvordan gode intensjoner slår ut feil:
Slik må det også være på internett. Jeg tror ikke det er en god idé at reglene for hvordan vi skal opptre på internett skal dikteres av et utvalg mennesker som utarbeider dette førerkortet. Jeg tror derimot at det må være opp til det enkelte menneske å forholde seg til internett på samme måte som man forholder seg til samfunnet ellers, og at gode og dårlige erfaringer er noe man selv må oppleve.
Det betyr selvsagt ikke at internett skal eller bør være et lov- eller regelløst sted. I samfunnet ellers har vi normer, uskrevne regler og lover vi forholder oss til hver dag, uten at vi trenger førerkort for å ferdes fritt. Dersom vi bryter disse lovene trer samfunnet inn og gir oss en passende reaksjon. Slik har vi det også på internett, og jeg mener det er langt viktigere at man lærer seg disse i stedet for å bli diktert av de tidligere omtalte menneskene som utarbeider et slikt førerkort. Et førerkort er heller ingen garanti for at man følger disse reglene, noe vi kjenner igjen fra for eksempel trafikken, hvor vi også har førerkort.
Forskjellen fra trafikken
Enkelte argumenterer i dag for et førerkort på internett på samme måte som at vi må ha førerkort for å kjøre bil. Når man kjører bil er man fratatt muligheten til å kommunisere med ord, kun via enkle lys- og lydbaserte mekanismer. Slik har vi det verken på internett eller i samfunnet, hvor vi har muligheten til å kommunisere oss frem til gode og dårlige erfaringer. Eventuelle maskinelle overgrep skal ikke løses av brukerne, men løses maskinelt. Litt på samme måte som at datavirus ikke bør løses av antivirusprogramvare, men ved at selve operativsystemet forhindrer slik aktivitet.
Dagens internett må videreføres slik vi kjenner det. Det medfører at vi kan fortsette å ferdes fritt på internett og at vår anonymitet ivaretas akkurat slik den gjør i samfunnet ellers.
Still krav til utviklerne
Som et lite, humoristisk og ironisk skråblikk til slutt; Microsoft vil ha førerkort for å bruke nettet. Hvem skal gi førerkort til Microsofts utviklere? De som slipper programvaren sin løs på nettet, programvare som hver dag er direkte eller indirekte årsak til millioner av tapte kroner som følger av virusangrep eller sikkerhetshuller i programvaren.
Vi er tjent med robuste datasystemer som forhindrer uønsket aktivitet. Datasystemene er 100 prosent menneskeskapt. I dagens samfunn bør vi heller stille krav til utviklerne som lager datasystemene, fremfor brukerne som skal bruke dem.
Opphavsrett Martin Bekkelund © 1995-2009
Informasjon om opphavsrett — RSS — Kontakt