Martin Koksrud Bekkelund

Martin Koksrud Bekkelund

Teknologi • Samfunn • Politikk

Insta360 ONE X2

10.01.22

Insta360 ONE X2 fremstår som et kamera for spesielt interesserte og er i overkant dyrt, men straks man lærer seg mulighetene i dette kameraet innser man at det er en aldri så liten fotorevolusjon.

Det har tatt meg lang tid å skrive denne anmeldelsen. Rett og slett fordi det tok lang tid å forstå hva jeg egentlig har kjøpt. Jeg skal forsøke å beskrive hva Insta360 ONE X2 er og hvordan det skiller seg radikalt fra et vanlig kamera.

Insta360 ONE X2 er et action-kamera. Det er lite og kompakt. Det er vanntett og tåler tøff bruk. Du tar det typisk med deg på sykkelturer, skiturer, løpeturer, på stranda eller andre steder der du ønsker å forevige mer enn stemningen.

Insta360 ONE X2 tar bilder og video og det spesielle med dette kameraet er at det tar såkalte 360°-bilder og video. Ved hjelp av to objektiver, ett på hver side av kameraet, filmer kameraet 360° i alle retninger. I motsetning til et tradisjonelt bilde som fremstår som en flate, produserer et 360°-kamera bilder og video som ser ut som de er tatt fra innsiden av en sfære. La oss se på et eksempel jeg har laget selv.

I motsetning til et tradisjonelt kamera, der man må sikte og komponere utsnittet selv, kan man med et 360°-kamera velge blant annet utsnitt og zoom i etterbehandlingen. Du skrur på kameraet, starter å filme, helt uten å tenke på om du sikter på motivet.

Denne fundamentale forskjellen fra et tradisjonelt kamera gjør at man trenger å tenke annerledes både når man tar bilder og video, men også i etterbehandlingen. Når du filmer kan du lett gjenskape effekten av å filme med drone, eller du kan få det til å se ut som at noen følger etter deg. Og det er i etterbehandlingen du som nevnt velger utsnitt, zoom og andre innstillinger. Det vil si at du bestemmer det endelige resultatet først når du etterbehandler bilder eller video.

Ekstrem ytelse

Insta360 ONE X2 har det jeg vil kalle noen ekstreme karakteristikker. Først og fremst filmer det med en oppløsning på 5,7 K, hvilket i seg selv krever en hel del prosesseringskraft.

Videre, hvis du fester det til en selfie-stick så bruker kameraet maskinlæring for å redigere vekk stick-en i sanntid, slik at det ser ut som at kameraet svever i omgivelsene rundt den som holder det.

Og sist men ikke minst sveiser kameraet sammen to videostrømmer på 5,7 K oppløsning i sanntid så det ser ut som én strøm.

Disse tre tingene krever mye maskinkraft, og med tanke på størrelsen på kameraet er det imponerende at det fungerer så flytende og uproblematisk som det gjør.

I esken

Kjøper du bare kameraet følger det ikke med mer utstyr enn det du akkurat trenger for å bruke det:

  • Kamera
  • Batteri
  • Kabel for lading (og overføring av bilder og video dersom du foretrekker kabel)
  • Enkel veske
  • Pussefille
  • Brukermanual

I tillegg til kameraet kan man kjøpe en mengde med ekstrautstyr for å feste det til ski- eller sykkelhjelmen, på brystet, til bilen eller på motorsykkelen. Da får du brukt det til de fleste aktivitetene du måtte bedrive.

I bruk

Selve kamerakroppen er liten og kompakt. Du får det nesten inni håndflaten. Det er gummiert og har godt grep, selv om det nok i de fleste brukstilfeller vil være festet til en selfie-stick eller annet ekstrautstyr.

Betjeningen av kameraet er forbilledlig enkel. Det er en av- og påknapp og det er en knapp for å starte og stoppe opptak. Det er også en berøringsskjerm for å blant annet endre innstillinger. Kameraet er dermed enkelt i bruk og det krever lite å skru det på å gjøre et opptak.

Jeg har brukt det gjennom vinteren og det er greit å betjene selv med votter, med unntak av berøringsskjermen, selvfølgelig. Det fungerer utmerket i norsk vinterkulde og jeg har selv tatt 20 minutter lange videoer i -10°C uten problemer.

Jeg har få innvendinger mot Insta360 ONE X2. Så langt har jeg brukt appen til å etterbehandle videoer, for så å eksportere det til telefonen og overføre det til Mac-en via AirDrop. Deretter gjør jeg de siste endringene i DaVinci Resolve.

Et vesentlig tips å ta med seg er at linsene til begge kameraene stikker utenfor kameraet og således er eksponert for riper. Sørg for at du aldri legger fra deg kameraet så det ligger på en av linsene. Det skaper små riper du aldri blir kvitt og som forringer bildekvaliteten. Skaff deg et par utskiftbare linser til å lime utenpå, samt et silikondeksel til å trekke over når kameraet ikke er i bruk, slik du leser om under ekstrautstyr.

Bildekvalitet

For en hobbyfotograf som tradisjonelt sett har sverget til speilreflekskameraet, fremstår bildekvaliteten som meget god, både stillbilder og video.

Det som kanskje imponerer aller mest er bildestabiliseringen. Den er latterlig god og det fremstår som om kameraet svever jevnt gjennom omgivelsene, slik du ser av eksempelet over.

Etterbehandling

Etterbehandling er nok der jeg har mest å lære. Åpenbart, siden det ikke krever noe av meg når jeg filmer, og det dermed er i etterbehandlingen man skaper det endelige resultatet.

Insta360 gir deg to muligheter for å etterbehandle video.

En app til iOS og Android som er brukervennlig og har all nødvendig funksjonalitet. Den er fin for å redigere video på farten og har egentlig ingen ulemper, utover at skjermen på telefonen er liten. Den fungerer forbausende bra og det er faktisk her jeg inntil nå har valgt utsnitt og gjort enkel redigering.

Insta360 for iOS

Programvaren Insta360 Studio for Mac og Windows hvor man kan redigere bilder og video på bedre egnet utstyr enn en liten mobilskjerm. For å koble til Mac-en skrur jeg på kameraet og på touch-skjermen sveiper jeg først ned, så til høyre, velger innstillinger, så generelt, USB Mode og velger «Desktop Mode». (En kuriositet her er at du kan velge webkamera.) Koblet til Mac-en bruker man Finder til å åpne kameraet som en hvilken som helst annen stasjon og man kan deretter åpne filene med Insta360 Studio.

Insta360 Studio

Min erfaring er at det krever mye tid og tilvending for å bli god til å etterbehandle video. Det er for så vidt ikke noe nytt, for det må man jo uansett lære seg også for andre kamera, men her er det altså en ekstra dimensjon ved at selve utsnittet og zoom gjøres i postproduksjonen.

Som nevnt gjør jeg en del redigering på telefonen for så å eksportere til telefonen og videre til Mac-en med AirDrop. På Mac-en legger jeg på eventuelle effekter i DaVinci Resolve før den endelige videoen eksporteres.

Hva trenger du av ekstrautstyr?

Hva du trenger av ekstrautstyr er selvfølgelig avhengig av hva du ønsker å bruke det til. Selv kjøpte jeg følgende ekstrautstyr:

  • Selfie-stick på 3 meter. Denne bruker jeg hele tiden, enten jeg trekker den ut helt eller delvis, eller setter den i ryggsekken.
  • Hjelmfeste for sykkelhjelm. Dette har jeg ikke testet ennå, da sykkelsesongen for min del er om sommeren.
  • Linsedeksel når kameraet ikke er i bruk. Dette trer du over linsene på kameraet for å unngå riper. Helt nødvendig for ikke å forringe bildekvaliteten.
  • Oppbevaringsveske. Litt større enn den medfølgende og tar også litt ekstrautstyr.
  • Linsedeksel under bruk. Utskiftbare og beskytter de fastmonterte. Smart slik at du kan bytte linser hvis de får riper.

Kameraet handlet jeg i Norge, men alt ekstrautstyret handlet jeg originalt fra produsenten via AliExpress. Kameraet tenker jeg det er greit å ha norsk lovgivning i ryggen på kjøpet, mens ekstrautstyret er så mye billigere fra Kina at det ikke var verdt å kjøpe i Norge.

Hva koster det?

I skrivende stund koster det 4636,- kroner, men jeg ser at prisen varierer litt. Følg med på Prisjakt dersom du vil handle billigst mulig og sjekk prishistorikken.

Konklusjon

Som alltid er syretesten: Ville jeg kjøpt det igjen? Ja! Definitivt! Utrolig morsomt kamera som dessverre ikke er med like ofte som det burde, men det er enkelt i bruk, leverer høy kvalitet og resultatet blir morsomt.

Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.

Gi et bidrag

Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.

 

1. januar 2022 skulle mitt nettselskap innført en ny prismodell for nettleie, altså transport av strøm, og de siste ukene har debatten om modellen gått i media. Siden er det bestemt at endringen er utsatt.

Hvorfor en ny modell?

Dagens modell baserer seg på to elementer: Et fastledd som er en fastpris og et energiledd som baserer seg på hvor mye strøm du bruker gjennom en måned. Du betaler for energileddet en pris per kilowattime (kWh) du har brukt og får en faktura for fastledd og energiledd når måneden er omme.

I den nye modellen beholdes energileddet som før, det vil si at du betaler for det du bruker, men fastleddet endres. I det nye fastleddet legges det opp til en trappetrinnsmodell der du må betale for hvor mye strøm du bruker samtidig. Det vil si at dersom du lader elbilen, kjører klesvasken og tørketrommelen, har på stekeovnen og dusjer samtidig, så belaster du strømnettet mer og må betale for belastningen.

Det nye fastleddet vil regnes ut i fra gjennomsnittet av den timen i måneden du har høyest forbruk.

Slik ser trappen ut hos mitt nettselskap.

Fastledd-trapp

Og slik er modellen som vil styre hvor jeg havner i trappen.

Fastledd visualisert

Hvis du er usikker på hva som er forskjellen på kilowatt og kilowattimer og generelt ønsker litt kunnskap om strøm, anbefaler jeg artikkelen om lading av elbil.

Hvorfor er det bra?

Det er ikke en utelukkende dårlig idé. Klarer man å spre forbruket utover døgnet, jevner man ut den totale belastningen i strømnettet og man vil få besparelser i form av at man ikke trenger å ha et strømnett som er dimensjonert for større belastning enn nødvendig. Jeg har sansen for at man som forbruker blir bevisst sitt strømforbruk.

Som et eksempel jobbet en god venn av meg for Nord Pool for noen år siden. De studerte blant annet forbruk og belastning i Storbritania og så et svært fascinerende mønster: Hver kveld, når britene var ferdige med å se EastEnders, gikk de på kjøkkenet og skrudde på vannkokeren for å drikke te. Dette skjedde samtidig og forårsaket en tydelig topp og belastning i strømnettet. Dette er et eksempel på at man må ha kapasitet til å håndtere en belastning som kun oppstår én gang i døgnet.

Hva er problemet?

Selv om intensjonen er bra, å fordele forbruk utover døgnet og jevne ut belastningen, så er det i skrivende stund en bedre i teorien enn det er i praksis. Skal man dytte denne utfordringen over på forbrukerne, krever det at forbrukerne har kunnskap og reelle verktøy til å styre sitt strømforbruk. Det krever også at det faktisk er mulig å gjøre noe med. Det er ikke hensiktsmessig å dusje om natten eller spise middag på kvelden. En del kan forbrukerne løse gjennom å lade elbilen om natten og ikke kjøre alle husholdningsapparater samtidig, men det er fortsatt svært mange elementer forbrukerne ikke har kontroll over.

La meg ta noen eksempler.

Til tross for at jeg har et smarthus, har jeg ingen kontroll over hvorvidt varmegulvene i huset skrur seg på samtidig. Jeg kan styre temperaturen i gulvene og justere nattsenking, men hvis samtlige varmegulv registrerer så lav temperatur at alle vil skru seg på samtidig, så har jeg ingen verktøy for å synkronisere eller styre hvilke varmegulv som skrur seg på når. Jeg kan til en viss grad omgå det med automatisering hvis strømforbruket overskrider en viss verdi, men det er mer et hack enn by design. Mer om det senere.

Videre finnes det en rekke elektriske apparater man heller ikke kan kontrollere og som plutselig kan belaste strømnettet uten at man aner hvilket apparat som står for belastningen eller at man kan styre det. Her har jeg trukket frem noen skjermbilder fra Tibber-appen som viser sanntidsforbruket i huset og videre viser noen plutselige topper jeg ikke aner hvor kommer fra og jeg ikke aner hvor lenge vil vare. Dersom man med det nye fastleddet vil få slike topper bare én gang i løpet av en måned, vil det selv om det er snittet av timen som teller trekke meg oppover i trappen og jeg må betale mer. Men en vesentlig nyansering er som nevnt at det er gjennomsnittet i den timen med høyest forbruk som legges til grunn for fastleddet og ikke de høyeste toppene.

Belastning av strømnettet vist med Tibber Pulse

En Tibber Pulse kan til dels hjelpe deg med å holde det samtidige forbruket nede. Riktignok rapporterer Tibber Pulse det som allerede har skjedd og da er det egentlig litt sent, men som nevnt er det snittet i timen som legges til grunn, så du kan bruke en Tibber Pulse til å varsle deg eller automatisere nedstenging av utstyr dersom samlet forbruk overstiger en verdi du selv definerer. En slik automatisering kan du for eksempel gjøre med Homey.

For de apparatene man derimot har kontroll over, kan den nye modellen føre til uønsket atferd ved at man kjører apparatene på tider av døgnet man enten sover eller ikke er hjemme. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har advart mot å kjøre oppvaskmaskin, vaskemaskin, tørketrommel og liknende på tider av døgnet der de ikke er under oppsikt.

Problemet her er ikke prisen, for det kan ikke sies at prisforskjellen mellom trappetrinnene er stor, men det er prinsippet om at dersom man legger ansvaret over på forbruker, så må også forbruker være i bedre stand til å råde over det samtidige forbruket selv.

Lesere av denne bloggen er ikke de første som får ekstrakostnaden med det nye fastleddet, det er dem som ikke har smarthus og som ikke følger med på priser og forbruk og belastning og som ikke har noe forhold til strømforbruket sitt. En analyse gjort av Gudbrandsdal Energi viser at så mye som 7 av 10 husstander vil få økt nettleie som følger av den nye modellen. Derfor kan man hevde at den nye modellen er urettferdig fordi det er dem som ikke har kunnskapen og verktøyene for å gjøre tiltak som tar kostnaden. Hadde forholdstallet vært omvendt, for eksempel 3 av 10, ville situasjonen stilt seg annerledes.

Nå sitter du kanskje og tenker at du ikke aner hva den nye nettleien vil bety for deg. Du aner kanskje ikke den maksimale samtidige belastningen til huset ditt? Det understreker nettopp mitt poeng om at dette fortsatt er for fremmed for de fleste.

Jeg vet at faste lesere av denne bloggen har et unormalt oppegående forhold til teknologi og smarthus, og mange vil sikkert være i stand til å svare ganske presist på hva den nye nettleien vil utgjøre for dem. Jeg vet selv at vår husstand vil havne mellom 10 og 15 kW i vintermånedene.

Hva mangler?

Hvis 7 av 10 husstander får økt nettleie, kan én årsak være at de mangler kunnskap og verktøy for å iverksette tiltak. Dersom husstandene ikke er i stand til å utføre tiltak, vil den nye modellen kun fungere som en ekstrainntekt og ikke som den regulatoren den var tenkt å være.

Slik jeg ser det mangler to ting.

Kunnskap til husstandene om den nye modellen. Skal man få aksept for en slik endring må det forklares hvorfor den innføres. Det er gitt overfladiske forklaringer i dag, men jeg tror man er tjent med å utdype utfordringen og forklare hvordan den kan løses.

Videre må man gjøre estimater ned på den enkelte husstand, basert på husstandens forbrukshistorikk, om hvordan den nye modellen vil påvirke dem. Å lese om en teoretisk modell vil for mange fremstå abstrakt, det vil være langt mer effektivt å forklare den enkelte husstand hvordan modellen vil påvirke dem. «I januar belastet din husstand strømnettet med 11 kW mellom klokken 16 og 17 den 9. januar, dermed vil din nettleie for januar være 375,- kroner.»

Til sist trenger husstanden kunnskap som utgjør en reell forskjell og ikke bare en overfladisk forklaring om at folk må kjøre vaskemaskinen og lade elbilen om natten. Man trenger veiledninger til hvordan man lader bilen automatisk når strømmen er billigst og belastningen på strømnettet lavest, slik at husstanden får tilstrekkelig hjelp til gjennomføring i praksis.

Det andre som mangler er teknologi og verktøy som gjør det mulig å bedre kontrollere det samtidige forbruket enn hva det er i dag. I dag har en normal husstand ingen anledning til å styre det samtidige forbruket. Det finnes ingen kontroll eller synkronisering av elektriske installasjoner som forhindrer for eksempel varmegulvene å skru seg på samtidig med at elbilen lades. Teknologien finnes, men den er utilgjengelig for den gjennomsnittlige husstand. I de fleste tilfeller vil man heller ikke få tilstrekkelig kontroll med dagens teknologi.

Vi mangler elektriske installasjoner som kommer med tilstrekkelige muligheter for fjernstyring og effektregulering, og vi mangler ferdige løsninger som kan synkronisere samtidig forbruk på tvers av slike installasjoner. Ideelt sett skulle man hatt en hussentral som kunne kommunisere med installasjonene i huset om hvem som fikk bruke hvor høy effekt når. For eksempel kunne elbilen få bruke litt mer effekt og varmegulvene litt mindre om natten, og omvendt på ettermiddagen. Eller at varmtvannsberederen ikke trenger å skru seg på når elbilen lades. Til tross for at slik teknologi finnes er den ikke tilgjengelig nok for å avhjelpe den gjennomsnittlige husstand.

Jeg er som nevnt tilhenger av ideen om å jevne ut forbruket, men med den manglende utbredelsen av kunnskap, teknologi og nødvendige verktøy hos forbrukerne, har de i for liten grad påvirkning på resultatet selv. Derfor mener jeg den nye modellen er prematur.

Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.

Gi et bidrag

Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.

 

I en tid der «alt» lagres i skyen skulle man tro at lokal lagring ikke har en plass i hjemmet. Jeg forklarer hvorfor og hva jeg bruker på hjemmekontoret.

Den (svært) trofaste leser har fulgt min reise gjennom forskjellige lokale lagringsmedier jeg har hatt gjennom årene. Frem til 2007 brukte jeg diverse eksterne harddisker, før jeg da bygget meg en hjemmeserver. Den ble med tiden avløst av et NAS med én disk, før jeg denne høsten byttet det ut med et NAS med fire disker.

Hvorfor lokal lagring?

Over tid blir de lokale diskene på maskinene stadig større, internettforbindelsene stadig raskere og skylagring stadig billigere. Til tross for dette har jeg allikevel behov for en stor, ekstern disk med god ytelse for lokal etterbehandling og lagring av bilder og video.

Det finnes en skog av løsninger som iCloud, Google Drive, Dropbox og liknende, men det er ikke hva jeg er ute etter. Jeg er ute etter et filsystem tilkoblet maskinen, hvor jeg kan lagre mange terabyte med data og lese og skrive direkte til filene.

Sikkerhetskopiering

Til tross for at du kan bruke et NAS for sikkerhetkopi av din lokale datamaskin, trenger også et NAS en sikkerhetskopi. At et NAS har flere disker satt opp i RAID er ikke sikkerhetskopi i seg selv. Du trenger en ekstern sikkerhetskopi som ikke automatisk synkroniseres med NAS-et. Årsaken til at det ikke bør synkroniseres automatisk er at eventuelle korrupte data som måtte oppstå på NAS-et ikke også skal forplante seg til sikkerhetskopiene, i hvert fall ikke hvis du kun holder én sikkerhetskopi.

Sikkerhetskopiering av den lokale lagringen gjør jeg til skyen hos Amazon S3, Amazon Glacier og DigitalOcean Spaces.

Hva bytter jeg ut?

Mitt forrige NAS med én disk fra Western Digial var jeg aldri spesielt fornøyd med. Det var tregt, både i overføring på i web-grensesnittet, og brukervennligheten og funksjonaliteten i programvaren gjorde meg aldri trygg på kvaliteten i produktet. Dette ble senest understreket av først av et sikkerhetshull som gjorde det mulig for uvedkommende å slette alt på NAS-et på en beslektet modell, og nå sist av annonseringen av avviklingen av støtte for min modell. E-posten jeg fikk var ugjestmild: «Koble NAS-et fra internett og klar deg selv. Snakkes.» Det gjorde det i hvert fall enkelt å vite hvilken produsent jeg ikke skulle velge når nytt NAS nå skulle kjøpes.

Hva er behovet?

Som nevnt trenger jeg et sted å lagre bilder og video lokalt, sammen med andre dokumenter og filer jeg ikke ønsker å holde på Mac-en. Med tiden gikk NAS-et nesten fullt og kombinert med ovennevnte var tiden overmoden for å finne noe nytt. Jeg trengte mer plasse enn de 3 TB jeg hadde og jeg trengte bedre ytelse. Jeg ønsket også en produsent som la sjelen sin i produktet og brukervennligheten, og ikke bare lot brukeropplevelsen være venstrehåndsarbeid slik de gjorde hos Western Digital. Alt for mange produsenter glemmer kunden straks kunden har kjøpt det fysiske produktet, men glemmer at kunden en gang også skal bli kunde på nytt. Nok om det.

Valget

Etter å ha trålet internett etter et robust alternativ, falt jeg til slutt ned på Synology DiskStation DS920+. Dette er en velprøvd modell fra en anerkjent produsent, og er beregnet på hjemmebruk eller småbedrifter. Modellen har en fin balanse mellom pris, ytelse og antall harddisker man kan putte inn i den.

Synology DiskStation DS920+ tar fire harddisker og den maksimale størrelsen du kan ha på et volum er 108 TB. Den har 2 × 1 gigabit ethernet-porter med link-aggregering og fail-over. Den har også 2 × USB-porter hvor du kan koble til en ekstern disk for backup eller for eksempel en printer.

Hva er i esken?

Når man titter på esken ser man at Synology ikke har overlatt mye til tilfeldighetene. Emballasjen er pent designet, enkel å åpne og innholdet lett tilgjengelig.

Synology DiskStation DS920+

Synology DiskStation DS920+

I esken ligger naturlig nok selve NAS-et, strømforsyning, to nettverkskabler, skruer (som du kun trenger hvis du skal montere 2,5″ disker) og nøkkel for å låse diskene.

NAS-et inneholder ikke harddisker. Det må du kjøpe løst.

Western Digital Red Pro

Montering

Jeg elsker produkter som ikke krever verktøy for montering. Man åpner skuffen til en harddisk, vipper av to skinner, legger inn harddisken og låser den med skinnene man akkurat tok av. En liten fin detalj er at harddisken sitter montert mot gummipakninger som skal forhindre vibrasjoner og støy. Så sklir man skuffen tilbake i NAS-et og låser den med medfølgende nøkkel. Idiotsikkert.

Når diskene er montert i NAS-et kobles det til nettverk og strøm. Så er det bare å skru på og vente på at det starter opp.

Oppsett

Etter oppstart åpner man nettleseren og taster inn en adresse oppgitt i manualen. Deretter går resten av seg selv. Jeg elsker produkter som ikke byr på overraskelser, men fungerer slik man forventer at det skal fungere. Litt rart at jeg blir overrasket over at det ikke er overraskelser, det sier kanskje mest om kvaliteten på andre produkter jeg har vært borti.

DiskStation oppsett

Etter oppstart tas man gjennom en veileder for å sette opp det mest nødvendige, slik som lagringsmedier og volum du kan koble Mac-en eller PC-en til. Når man har flere disker i et NAS, kan og bør man sette det opp i RAID. Enkelt forklart vil et RAID spre data over flere disker for bedre dataintegritet, dersom en disk blir ødelagt. Jeg har valgt Synologys eget RAID kalt Synology Hybrid RAID (SHR) som er en fin balanse mellom dataintegritet og plass. Det vil si at tilgjengelig plass er summen av diskenes plass minus plassen av én disk. I mitt tilfelle, med 4 disker á 4 TB blir tilgjengelig plass 12 TB. I tillegg er SHR veldig fleksibelt ved at man kan mikse disker av forskjellige størrelser og typer.

DiskStation disker

Når RAID-et er satt opp skal det formateres et filsystem. Jeg benytter Btrfs‍.

Utover dette er det en skog av innstillinger man kan og bør gjennomgå, men det forutsetter at man vet hva man holder på med. Som minimum bør du sette opp tofaktorautentisering på kontoene du setter opp.

DiskStation brukergrensesnitt

Hva koster det?

Synology DiskStation DS920+ har stått på ønskelisten min i flere år. Dermed var det enkelt å handle fra Proshop på Black Friday, når prisen sank til 5555,- kroner, mot normalt omkring 6300,- kroner.

I tillegg kommer harddisker. Til tross for at jeg har ytret misnøye med Western Digital tidligere i denne artikkelen, stikker ikke misnøyen dypere enn at jeg kjøpte harddisker fra dem. Det er greit så lenge de ikke også skal stå for programvaren på toppen. Jeg kjøpte fire stykk Western Digital Red Pro på 4 TB som er beregnet på å stå i NAS. Jeg hadde egentlig tenkt meg fire stykk Seagate IronWolf Pro, men de har kun halvparten cache og koster mer.

Ett stykk NAS til 5500,- kroner pluss fire ganger 1527,- kroner for harddisker endte opp på 11 608,- kroner.

Det er ikke billig, men det er heller ikke dyrt. Sammenlikner man med alternativene, ser man at Synology DiskStation DS920+ absolutt er konkurransedyktig. Hvorvidt det er verdt pengene avhenger av hvor viktig funksjonaliteten er for deg. Klarer du deg med en ekstern disk som du bare kobler direkte til maskinen, vil et slikt NAS være unødvendig dyrt. Har du derimot behov for en pålitelig lagringsløsning med redundans som også er tilgjengelig for flere i husstanden, er et slikt NAS en god investering.

I bruk

Brukervennlighet

Med brukervennlighet tenker jeg på totalpakken. Hvor enkelt er det å sette inn harddisker? Hvor enkelt er det å sette opp? Hvor enkelt er det å sette opp tilleggstjenester jeg ønsker? Hvor enkelt er det i daglig bruk?

Å sette inn harddisker og koble NAS-et til nettverk og strøm er en svært triviell oppgave. Når det er gjort gjør man resten i nettleseren eller Synologys egen app. Dette er også brukervennlig og trivielt, men det forutsetter teknisk kompetanse. Det er ingen deler av brukergrensesnittet jeg gremmes over. Alt er konsistent, logisk og fungerende.

Tilkobling

Det er mange måter å koble seg til NAS-et på, avhengig av hva du tenker å gjøre. Alt fra tradisjonell filbehandling med SMB eller AFP til CLI, rsync og SFTP. Selv har jeg valgt AFP da det er mer funksjonalitet i denne protokollen for meg som bruker Mac, slik som indeksering med Spotlight og backup med Time Machine. Ulempen er at AFP ikke har like god ytelse som SMB.

Ytelse og stabilitet

Det meste annet blir irrelevant straks man kommer til ytelse. Det hjelper ikke med masse funksjonalitet og forskjellige tilkoblingstyper og god brukervennlighet hvis ikke ytelsen er akseptabel. Akseptabel ytelse for meg er muligheten til å redigere bilder jeg har liggende på NAS-et direkte fra NAS-et via Adobe Lightroom, samt video med DaVinci Resolve, uten at jeg trenger å vente for hver handling jeg utfører. I tillegg bør filoverføring til og fra NAS-et gå raskt, en øvelse jeg typisk gjør i forbindelse med sikkerhetskopiering.

Jeg skal ikke legge skjul på at ytelsen var det mest spennende ved hele denne investeringen.

La oss starte med en åpenbar elefant, bare så den er plassert i rommet og synlig for alle: Wi-Fi er ikke egnet for å vurdere ytelsen til et NAS. Kan hende får du brukt NAS-et med tilfredsstillende ytelse over Wi-Fi i daglig bruk, men for båndbreddeintensive operasjoner hjelper det lite at NAS-et har fantastisk ytelse. I slike tilfeller må du ty til kablet nettverk. I tillegg blir forbindelsen mer stabil og du reduserer risiko for dropp i overføringen. Jeg hadde ett tilfelle der jeg overførte en stor mengde data over Wi-Fi, hvor all nettverkstrafikk på maskinen gikk ned og kom ikke opp igjen før en omstart.

For skriveoperasjoner ligger overføringshastigheten til NAS-et typisk på 110 MB/s, altså megabyte. For leseoperasjoner omtrent det samme. Flaskehalsen er ikke NAS-et, men nettverket. Det får jeg fikse senere. Uansett er denne hastigheten helt uproblematisk i bruk. Det går sømløst å arbeide i Lightroom, og jeg testet å arbeide direkte mot et bilde på 10,5 GB i Photoshop uten problemer. Interessant nok er lagringsprosessen i Photoshop tregere enn skrivehastigheten til NAS-et.

Så langt er ytelsen god og jeg har ikke støtt på negative opplevelser eller overraskelser. Dette er for meg det viktigste med et NAS.

Apper

En ting jeg liker godt er at Synology tilbyr installasjon av apper, eller pakker som de kaller det, på NAS-et. Enten utviklet av Synology selv, eller av tredjepartsutviklere. Konseptet kjenner vi fra iOS og Android. Det finnes en stor mengde pakker for sikkerhetskopiering, multimedia, sikkerhet, utvikling og mye mer. Du kan for eksempel sikkerhetskopiere NAS-et automatisk til en skytjeneste som Amazon S3 eller kompatible alternativer som DigitalOcean Spaces. Du kan også kjøre Docker-kontainere eller drifte din egen webserver. Mitt tips er å ikke gå bananas blant pakkene. Installer kun dem du vet du skal bruke. Hvis ikke risikerer du bare å utsette deg for ekstra sikkerhetsrisiko og trekke ned ytelsen på NAS-et.

Foruten appene som installeres under oppsettet, har jeg installert Synologys egen pakke Active Insight som sjekker NAS-et for uregelmessigheter.

Støy

Et NAS med to vifter og fire roterende harddisker støyer. Spørsmålet er hvor mye? Jeg har plassert det sammen med en del annet teknisk utstyr, ute av syne, på et sted der støy gir liten sjenanse. Spørsmålet er om lyd vil forplante seg i huset. Så langt hører vi ingenting i huset og lite til det når vi står i nærheten. Jeg vil si det er helt akseptabelt, men det er ikke et NAS du vil ha på et sted der du oppholder deg over lengre tid.

Interessant nok støyer faktisk det nye NAS-et med fire disker og to vifter mindre enn det gamle med én disk og ingen vifte. I det gamle NAS-et forplantet vibrasjoner seg til underlaget, og man hørte det spesielt godt når det arbeidet. Slik er det ikke med det nye.

Konklusjon

Pris

Det er mye penger, men det er samtidig ikke dyrt. Vel anvendte penger om du er i markedet for lokal lagring.

Hyl Hyl Hyl Hyl Hyl

Montering

Jeg kunne trukket litt for at det ikke opplyses om hvordan man bør forholde seg til statisk elektrisitet og at det ikke var åpenbart at de medfølgende skruene ikke skal brukes på 3,5″-disker, men monteringen er ellers så forbilledlig enkel at det ikke er noe å kritisere.

Hyl Hyl Hyl Hyl Hyl

Oppsett

Du bør være teknisk anlagt og kjenne til begreper om maskinvare og nettverk. Er du det er det lite å trekke for. Samtidig har ikke Synology gjort mye for å hjelpe deg som ikke er det, så en liten trekk der.

Hyl Hyl Hyl Hyl Hyl

Brukervennlighet

Som for oppsett, du bør være teknisk anlagt, men er du det er det ingenting å trekke for, og et lite trekk for å ikke hjelpe deg som ikke er det. Ellers har de lagt flid i brukergrensesnittet og jeg liker det veldig godt.

Hyl Hyl Hyl Hyl Hyl

Tilkobling og ytelse

Du er flere typer tilkobling til dette NAS-et, men primært bruker jeg AFP for alle filrelaterte oppgaver. Det kobler til raskt og tilkoblingen er stabil, slik det bør være. Både skriving til og lesing fra NAS-et går så raskt at jeg ikke tenker over det når jeg arbeider. Det er for meg det viktigste, og da også viktigere enn overføringstallene fra testene jeg har kjørt.

Hyl Hyl Hyl Hyl Hyl

Så er det selve syretesten, da: Ville jeg kjøpt produktet igjen? Du vet, den følelsen nederst i magen hvor du enten tenker «Pokker, jeg angrer litt!» eller «Dette var akkurat som jeg håpet!» Ville jeg kjøpt Synology DiskStation DS920+ igjen?

Ja, det ville jeg! Dette er et gjennomarbeidet produkt som hittil ikke har bydd på negative overraskelser eller erfaringer. Nå lurer jeg bare på hvorfor jeg ikke har kjøpt det før, men jeg får sette det på kontoen for gjerrigknarker som nekter å akseptere sunk cost.

Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.

Gi et bidrag

Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.

 

Flere artikler

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Om Martin

Martin Koksrud Bekkelund

Dette er Martin Koksrud Bekkelund sitt private nettsted, hvor han skriver om forbrukerteknologi, teknologiledelse og hvordan teknologi, samfunn og politikk påvirker hverandre. Martin er innehaver av konsulentselskapet Nivlheim. Les mer...

 

Mastodon Facebook LinkedIn Thingiverse GitHub Ko-Fi PayPal

© 1995-2024 Martin Koksrud Bekkelund
OpphavsrettRSS og abonnementKontaktPersonvern og informasjonskapsler