Eller besøk arkivet
11. Mars 2010 — 2 kommentarer
I dag ble det kjent at Aschehoug og Gyldendal legger ned Store norske leksikon (SNL) på nett med virkning fra 1. juli i år. På den ene siden synes jeg det er synd. Samtidig synes jeg det er like greit. Jeg begrunner her hvorfor.
Pressemeldingen jeg henviser til innledningsvis gir flere smålige spark til Wikipedia, som åpenbart er SNLs største konkurrent. Til tross for at Wikipedia ikke tar betalt for sine tjenester, må de fortsatt tjene penger for å opprettholde driften. At det skal være vanskeligere for SNL å etablere en tilsvarende modell, dersom innholdet holder så høy kvalitet som de selv påstår, har jeg vanskelig for å tro.
Jeg har ikke sett et eneste spørsmål om hvilken forretningsmodell SNL bør velge for fremtidig finansiering. Forhåpentligvis har de hatt en diskusjon internt, men det alene er ikke spesielt foroverlent i 2010. I dagens digitale samfunn er det lov å stille spørsmål i det offentlige rom, for eksempel på sosiale medier, ta en påfølgende diskusjon og invitere publikum til åpen idémyldring. Det har, så vidt meg bekjent, ikke vært tilfelle.
Aschehoug og Gyldendal har dumpet dinosauren på internett, uten tilstrekkelig gjeting, for så å la den dø en rask og pinlig død. Det eneste SNL på nett nå symboliserer er Aschehoug og Gyldendal sin manglende evne til å tenke nytt.
På samme måte som manglende forståelse for finansieringsmåter og forretningsmodeller, virker det også som at Aschehoug og Gyldendal mangler forståelse for hvordan internett gjennom de siste 20 årene har avlet frem en dugnads- og delingskultur som ikke var mulig med papir som medium. Folk ønsker å dele sin kunnskap og samarbeide om gode produkter. Wikipedia er et eksempel som lever i beste velgående. Flickr og Spotify er andre eksempler. Alle tjener de penger, alle tilbyr de også muligheten for å dele eller å bidra med innhold.
Aschehoug og Gyldendal sparker Wikipedia på leggen og mener tilsynelatende at kvaliteten på SNL er bedre fordi innholdet er kvalitetssikret av fagfolk. Jeg vet av egen erfaring at SNL er av god kvalitet, men det forhindrer ikke Wikipedia å være det samme. De samme fagfolkene er ikke ekskludert fra å bidra til Wikipedia, og vi vet at fagfolk med høy kompetanse bidrar til å gjøre Wikipedias innhold bedre. Videre er det ingenting som forhindrer verken SNL eller Wikipedia fra å betale de samme fagfolkene til å kvalitetssikre også dugnadsbaserte artikler.
Samtidig mangler tilsynelatende respekten for at flere hoder tenker bedre enn noen få. På min arbeidsplass, hvor vi arbeider med informasjonsarbeid, er vi fire personer. Vi er alle ansatt fordi vi har dyptgående kompetanse om det vi skal informere om. Allikevel er vi svært ydmyke for at summen av vår kunnskap er marginal i forhold til kunnskapen resten av befolkningen til sammen besitter. Det er viktig å ha stor respekt for at også andre kan noe om ditt eget fagfelt.
Gjennom denne artikkelen har jeg redegjort for det jeg mener er flere feilsteg i prosessen med å etablere SNL som en levedyktig og profitabel nettjeneste. Grovt forklart mener jeg man har:
Jeg synes selv de refleksjoner jeg her gjør er i overkant kritiske mot både Aschehoug, Gyldendal og alle som har vært involvert i prosessen. Allikevel er det refleksjoner jeg som bruker gjør meg, basert på hvordan brukerne opplever prosessen fra utsiden. Jeg skulle gjerne vært mindre kritisk, men så sent i prosessen, og når ingen tilsynelatende har lyttet til eksterne innspill, tar jeg meg friheten til å sparke tilbake — på vegne av alle oss som vet at det faktisk er mulig å tjene penger på noe som er gratis.
Hvis ikke kulturministeren gir etter for presset, vil SNL dø 1. juli. Jeg håper kulturministeren ikke gir etter for presset. Det er ikke et offentlig ansvar å bruke skattepenger for å finansiere aktører som ikke klarer å tilpasse seg endrede medier og nye forretningsmodeller, uansett hvor glade vi tradisjonelt sett har vært i SNL på papir.
Jeg har her redegjort for hva jeg mener har vært gjort galt. Skulle man ønske å opprettholde driften kan man jo ta disse punktene til etterretning.
9. Mars 2010 — 21 kommentarer
Jeg får mye e-post. Svært mye e-post. Det varierer veldig, kanskje alt fra 50 til 500 om dagen, hvis jeg skal foreta en kvalifisert gjetning. Dette omfatter både e-post jeg får privat og på jobben, og inkluderer ikke spam.
Hvis jeg tar utgangspunkt i å håndtere 50 e-post på eksempelvis 10 timer for både privat og jobb, må jeg i snitt håndtere 5 i timen. Det er en hvert 12. minutt. I tillegg tar det fort noen minutter å håndtere den. Den skal leses, forstås, noe må kanskje gjøres og i tillegg skal den kanskje besvares. Øker antallet til 500 blir det plutselig ikke tid til å gjøre annet enn å håndtere e-post hele dagen.
Det er altså lett å forestille seg hvordan en voksen mengde e-post fort kan bli et reelt problem for produktiviteten. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har et ganske anstrengt forhold til bruk av e-post. Jeg direkte misliker e-post. Ikke bare på grunn av mengdene jeg får.
Det var akkurat dette som var utgangspunktet for en samtale jeg hadde med min bedre halvdel. Hun trakk frem hvordan Leo Babauta, mannen bak Zen Habits, hadde kuttet ut all bruk av e-post. Det er en besnærende tanke.
For min generasjon vil det være nærmest utenkelig å kutte ut e-post. Alt vi gjør kommuniseres jo via e-post. Samtidig hører jeg hvordan kidza i dag kommuniserer stadig mindre med e-post og mer via andre kanaler som IM og sosiale medier. Spørsmålet er om det kan fungere for meg?
Det lar seg vanskelig besvare, men jeg tror definitivt det er mulig etter grundig kartlegging av behov og alternativer, hvis man absolutt vil.
Har du noen gode tips å dele for håndtering og nedskalering av e-post?
1. Mars 2010 — 7 kommentarer
Jeg liker Google. Jeg liker Apple. Men jeg liker ikke hvordan disse selskapenes tjenester og produkter i stadig større grad binder kundene til seg. Selv er jeg veldig bevisst på hvilke data jeg legger igjen hos store leverandører, og sørger for at jeg selv har kontroll og eierskap.
På et eller annet tidspunkt i et selskaps historie tipper selskapet over fra å levere innovative tjenester og produkter til å levere produkter som ikke lenger er i takt med hva kundene trenger, men heller hva selskapet trenger for å binde kundene til seg på det som for kundene er en uhensiktsmessig måte. Verken Google eller Apple er der ennå, men de har begge vilkår som ikke er optimale for kundene. Apple har hatt urimelige vilkår lenge, men leverer fortsatt innovative tjenester og produkter. Nylig har også Google vært utpå glattisen med urimelige vilkår for deres nye tjeneste Buzz.
Som kunde er det en vanskelig avveining å ta. På den ene siden vil en passende stor leverandør gi gjensidig trygghet. Når leverandøren er av passende størrelse vil den være avhengig av kundene, ettersom kundene fortsatt kan shoppe rundt blant forskjellige leverandører i markedet. En leverandør av passende størrelse er avhengig av sine kunder og vil levere innovative tjenester og produkter, samt levere vilkår til disse som er akseptable for alle parter. Kundene vil ha tilstrekkelig grad av trygghet når leverandøren er passende stor. Leverandøren vil ha økonomisk ryggrad til å fortsette i markedet, og vilkårene, tjenestene og produktene vil som nevnt være optimale.
Jeg har lenge lurt på når tiden er inne fra å bytte ut Google og Apple med andre leverandører. Jeg ser at jeg en gang i fremtiden må foreta et sporskifte hva gjelder Google og Apple. I hvert fall hvis kursen fortsetter som den gjør. Spørsmålet er til hva?
24. Februar 2010 — 17 kommentarer
Thomas Moen har skapt blest med sin bloggplakat. Jeg tar på ingen måte jobben med å lansere et alternativ, men dette er mitt innspill til hvordan man oppfører seg på nett i 2010.
23. Februar 2010 — 3 kommentarer

listen
Foto: I, Timmy 



I en nylig diskusjon på Twitter registrerte jeg at en person ble kritisert for å blokkere mennesker som er kritiske til vedkommendes person eller uttalelser. Jeg deltok ikke selv i diskusjonen, men fulgte den med et interessant blikk. Ettersom jeg selv blokkerer mennesker på sosiale medier forklarer her litt av det jeg legger til grunn når det skjer.
Gjennom min tilstedeværelse på nettet i 15 år har jeg fått mange henvendelser, både av den legitime, hyggelige og saklige sorten, men også av den sjikanerende, truende og ubehagelige sorten. Via telefon, e-post, sosiale medier, papiraviser og kommentarfeltet her på bekkelund.net har jeg fått negativ omtale. Negativ omtale håndterer jeg fint.
Utfordringen ligger i å skille de saklige fra de usaklige tilbakemeldingene. De som er konstruktive vil jeg lytte til. De som er fullstendig blottet for elementer som gjør at jeg kan forbedre meg vil jeg ignorere, eller i verste fall blokkere. Denne vurderingen er høyst subjektiv og oppleves forskjellig fra person til person. Jeg har ingen plikt til å lytte til andres negative omtale av meg, dersom omtalen ikke gir meg noe som gjør at jeg kan forbedre meg eller som gir meg et utvidet perspektiv på det som diskuteres.
Samtidig skal man også være klar over at kritikk kan være så mangt. Det kan være alt fra en som er uenig i noe jeg skriver her på bekkelund.net. Jeg har ingen problemer med uenigheter. Tvert i mot. Hadde vi alle vært enige ville verden aldri gått fremover. På den andre siden har jeg mottatt telefoner som har vært så ubehagelige og vedkommende åpenbart så syk at jeg har vurdert politianmeldelse.
Kunsten ligger som nevnt i å trekke en fast linje mellom saklig kritikk og ubehagelig trakassering. Alt mellom disse to ytterpunktene er en glidende vurdering som oppleves forskjellig fra person til person. Kunsten å trekken denne linjen kommer med erfaring og selvinnsikt. Jeg hevder ikke at jeg innehar noen av disse, men jeg liker å tro at jeg gjennom 15 år på nettet har grunnlag nok til å forsvare den ignoransen, arrogansen og marginale sensuren jeg bedriver.
Opphavsrett Martin Bekkelund © 1995-2009
Informasjon om opphavsrett — RSS — Kontakt