Martin Bekkelund

Da vi gikk på skolen lærte vi om røde kjemper — stjerner som sluker alt på sin vei i desperasjon etter drivstoff for å overleve, mens de blir stadig større og større. Å være en rød kjempe er den nest siste fasen i en stjernes liv. Den siste fasen kan sees på som døden, hvor den ender opp som en hvit dverg.

Tilsvarende fenomener ser vi også blant bedrifter. Etter å ha vokst seg store og fremdriften og gründerånden er i ferd med å dø ut, er oppkjøp neste fase. Hvem kan man kjøpe for å få ny fremdrift og ny innovasjon? Hvem kan man kjøpe for å fjerne konkurranse?

Oppkjøp trenger ikke være en negativ ting. Men for mange bedrifter som befinner seg i en overgangsfase, hvor fremdriften og innovasjonen uteblir, sliter man også med å gjøre oppkjøpsprosessene skikkelig.

Oppkjøp kan være helt legitimt for bedriften, men oppkjøp bør aldri skje ut av desperasjon fordi ens egen vekst er i ferd med å avta. I så fall vil oppkjøp forverre problemene, fordi oppkjøp bringer med seg andre utfordringer som for eksempel forskjeller i arbeidsprosesser og kultur. Og slike prosesser blir definitivt ikke enklere av at man allerede har problemer.

Båter trenger fremdrift for å overleve. Fremdrift for ikke å drive rundt i dårlig vær. Fremdrift for å komme seg til neste havn for å losse og laste. Fremdrift for å komme seg til neste havn for å bunkre forsyninger som mat og vann. Mangler man fremdrift ligger man stille i vannet — ingenting skjer, på sikt vil alt dø ut.

Også bedrifter trenger fremdrift for å overleve. Fremdrift for å lage nye produkter og tjenester. Fremdrift for å innovere. Hvis fremdriften stopper opp, ligger også bedriften stille i vannet — ingenting skjer, kundene forsvinner og bedriften vil dø ut.

Fremdrift handler om fokus. Feil fokus handler om fokus på hvordan man opprettholder egne markedsandeler og de-facto-monopoler. Riktig fokus handler om kundens behov og ønsker og gode produkter og tjenester.

Klarer du å se noen store, kjente bedrifter som ligger stille i vannet?

Hvem har mest å tape på datalekkasjer. Google og Amazon, eller offentlig sektor?

Gjennom de siste par årene har offentlig sektors bruk av skytjenester vært diskutert heftig. Kritikerne hevder, med rette, at man ved å flytte data fra norsk offentlig sektor ut i skyen ikke har like god kontroll på dem som man har ved å drifte dem selv.

På den annen side viser Altinn-skandalen oss enda et eksempel på hvordan norsk offentlig sektor ikke evner å sikre våre mest kritiske data. Vi har ikke nødvendigvis kontroll selv om vi drifter selv.

Når data lekker fra private aktører som Google og Amazon, forsvinner kundene lynraskt. Google og Amazon har alt å vinne på sikkerhet og gode driftsrutiner. Det er det de lever av og det som sikrer deres eksistens.

Når data derimot lekker fra offentlig sektor, slik som Altinn, har ikke kundene — altså skattebetalerne — noe sted å stikke. De har ingen alternativer. De har ingen represalier. De har ingen ræv å plassere foten i.

Jeg har ingen ukritisk beundring overfor private aktører, men det er uomtvistelig at de har insentiver for å levere en bedre tjeneste enn hva offentlig sektor har.

I lys av dette er det viktig at norsk offentlig sektor gis muligheten til å flytte tjenester og data ut i skyen, dersom man ser det som formålstjenelig.