Martin Koksrud Bekkelund

Bankene står overfor flere store utfordringer som vil treffe dem innen de neste to årene. Her kan du lese om hva som møter dem.

Bankene står nå overfor sin andre runde med disrupsjon, det vil si noe som endrer den eksisterende måten å drive bank på.

Den første runden skapte bankene i stor grad selv. Bankene har alltid vært flinke på digitalisering. De var tidlig ute med nettbank, systemene har blitt fulldigitalisert og filialene er borte. Det var bra for bankene og det var bra for kundene, som fikk banktjenestene hjem i stua.

Denne runden, derimot, har bankene liten kontroll over. I likhet med mange andre bransjer før dem, kommer nye aktører på banen og løser kundenes behov på en enklere og mer tilgjengelig måte.

Bankene har lenge kunne lene seg på at de ikke har møtt annen konkurranse enn den de møter fra andre banker. Innovasjonen stanset litt opp. Vennebetaling og enkel innlogging for kundene er to eksempler som har plaget kundene i mange år, før det gjennom årsaker jeg skriver om litt lenger nede, endelig skjedde noe. Selv i 2017 tar det fortsatt en dag eller to før du har en betaling inne på din konto.

Incentivene for enklere tjenester og bedre brukeropplevelser har vært få.

Hva kommer nå?

Umiddelbart møter bankene i disse dager to flodbølger som om kort tid antas å skylle innover det norske betalingsmarkedet: Apple Pay fra Apple og Messenger Payments i Facebook. Legg inn et kort for å betale og et kontonummer for å motta, så er du i gang.

Ved første øyekast ser ikke noen av disse løsningene ut til å medføre ny funksjonalitet for brukerne. Den store forskjellen, derimot, er at de lar brukerne gjennomføre betalinger der brukerne er. Brukerne henger allerede i chatter og grupper på Facebook hvor de planlegger hytteturer og gjør opp regninger. Bankene har lenge vært svært restriktive for hvem de har sluppet inn i betalingsinfrastrukturen de selv har kontrollert med jernhånd. Nå får de smake sin egen medisin.

PSD2

Som om ikke det er nok, er det et nytt EU-direktiv på trappene, kalt PSD2. Enkelt forklart pålegger direktivet bankene å åpne sin infrastruktur for tredjeparter. Det skal være mulig å lage tredjepartsapplikasjoner som for eksempel kan hente ut kontoinformasjon eller legge regninger til betaling. Alt med kundenes samtykke, selvfølgelig.

Og det stopper ikke der. PSD2 pålegger bankene å ikke diskriminere tredjeparter. Det skal være gratis å få tilgang til infrastrukturen og tjenestenivået (SLA) skal være likt det bankene tilbyr seg selv.

Dette er dramatisk for bankene. Én ting er at de har store aktører som banker på døra, men de møter også en regulering gjennom PSD2 som trer i kraft neste år. Det er oppsiktsvekkende at man regulerer et marked så kraftig. Jeg er normalt ikke tilhenger av for store markedsreguleringer, da det tenderer å ødelegge markedet, noe vi eksempelvis ser med barnehage her hjemme. Men for bank har situasjonen vært spesiell: det er kundenes penger og kundenes økonomiske forhold, og de har vært vanskelig tilgjengelig for kundene. Ingen snakket om åpne API-er for banker før PSD2 kom.

Bankenes tilsvar

Bankenes tilsvar på alt dette kjenner vi i dag som Vipps. Jeg kjenner ikke hele historien, men det fremstår som ganske åpenbart at kombinasjonen av nye, store aktører og reguleringer gjennom direktiver ga toppledelsen i DNB hodebry. Jeg kjenner ikke DNB som en smidig bank med lettbente beslutningsprosesser, men i tilfellet Vipps er jeg imponert. De så hva som vil komme og de gjorde noe med det. Resultatet er at de har skapt en nettverkseffekt med Vipps, noe som har ført at konkurrerende løsninger har lagt inn årene én etter én. Vipps står i dag igjen alene i vennebetalingsmarkedet og de har fått de fleste bankene med seg på laget.

Nå gjenstår det bare å se om demningen holder i mot flodbølgen fra de nye, store aktørene. Jeg tviler, og jeg er ikke alene. For en viss mengde mennesker vil nok Vipps brukes i lang tid fremover, men jeg tror langt flere vil foretrekke at betalingsfunksjonaliteten er bygget inn de stedene transaksjonene avtales. Det er også derfor Vipps forsøker seg på flere tjenester, med blandet hell.

Disrupsjon fra mange kanter

Vipps er derimot ikke en demning mot PSD2. Der Vipps i en viss grad kan beskytte bankene mot konkurransen fra Apple Pay og Messenger Payments, vil det i kjølvannet av PSD2 oppstå en underskog av aktører som med loven i hånd kan kreve tilgang til bankenes infrastruktur for å bygge nye tjenester på toppen. På lang sikt kan man forestille seg at bankene skal levere et svært godt totaltilbud og brukeropplevelse for at folk faktisk gidder å logge inn i banken. Trenden kjenner vi fra Apple og Facebook: banktjenester trenger ikke å foregå hos banken. Det er vanskelig å spå konsekvensene av PSD2, men det er også litt av poenget. Det må være mulig å bedrive innovasjon som resulterer i tjenester ingen har tenkt på tidligere.

Compliance vs. open banking

De neste to til tre årene vil bli vise hvilke banker som evner å selv utnytte mulighetene i PSD2 og hvilke som bare vil oppfylle direktivets minimumskrav. Bankene i den sistnevnte gruppen kan være utsatt for å gå overende, dersom de ikke holder seg aktuelle. Samtidig er det viktig å huske at bankenes inntekter kommer fra andre kilder, som lån og finansielle tjenester. I den førstnevnte gruppen finner man banker som allerede nå jobber med mulighetene. Bankene selv kaller det for «open banking», men det skal sies at alt jeg har sett av open banking har vært mye prat og ingen API-er. Vi kommer nok også til å se en viss grad av kanibalisering bankene seg i mellom. Hvilken bank klarer å bygge tjenester på tvers av forskjellige banker på best mulig måte?

Hva betyr det for deg?

Det er ikke lett å gi et entydig svar på hva som er bra og dårlig av det som kommer. PSD2 regulerer som nevnt bankene på en dramatisk måte. Samtidig ønsker jeg PSD2 velkommen. Bankene har selv bygget murer rundt sine tjenester. Nå blir de tvunget til å åpne opp. For tjenester som Apple Pay og Messenger Payments er jeg mer usikker. Riktignok vil de sannsynligvis oppleves som befriende brukervennlige og tilgjengelige, men det er problematisk at enda mer funksjonalitet samles hos «The Four Horsemen of Tech» (Alphabet, Apple, Facebook, Google) som allerede er alt for dominerende, noe som i sin tur kan ødelegge nettet slik vi kjenner det. Det har sågar vært spådd at kapitalismen ikke vil overleve summen av konsekvenser som vil komme fra disse fire aktørene. Som om det ikke er nok finnes det en kinesisk joker i kortstokken: Alipay fra Alibaba, kjent for blant annet AliExpress. Alipay har en vanvittig brukermasse og er allerede i Norge, men ikke for nordmenn. Ennå.

Det sies at det er vanskelig å spå, især om fremtiden. Det jeg har skrevet om her, derimot, virker å være uunngåelig. Apple Pay er rullet ut i andre nordiske land. Messenger Payments har kommet til Frankrike og Storbritania. Det er bare et spørsmål om tid før de også kommer til Norge. Det samme gjelder PSD2. Hva som skjer deretter blir bare ren gjetting. Men jeg kjøper ikke aksjer i noen bank med det første.

For et par år siden lanserte DNB vennebetalingsappen Vipps. Til tross for at det fortsatt er et pengesluk, må man kunne si at Vipps har blitt en suksess hva gjelder vennebetalinger og enkle ad-hoc-betalinger i situasjoner hvor det ikke finnes kortterminaler, f.eks. på idrettsarrangementer.

DNB tettet et hull i bankmarkedet og løste et problem så åpenbart at det er rart ingen har gjort det tidligere. Suksessen lot ikke vente på seg og det gir selvfølgelig forretningsutviklerne blod på tann.

Jeg får inntrykk av at en eller annen mellomleder har stilt spørsmålet «Hvor mye kan vi presse inn under Vipps-navnet?» og ikke møtt nevneverdig motstand.

Vipps vennebetaling.
VippsGO.
Vipps Faktura.
Vipps i netbutikken.
Vipps for bedrifter.

Listen slutter nok ikke der.

Problemet med å ha laget en god tjeneste, og deretter forsøke å løse mange oppgaver innenfor tjenesten, erfarer nå Vipps, og det er derfor de så langt sliter med utbredelsen av de andre tjenestene. Terskelen for at en forbruker laster ned en app, legger inn et kort og er i gang, er vesentlig lavere enn hva det er for et regnskapssystem å lage en ny integrasjon mot en ny kanal som ingen ennå vet hvor godt vil fungere.

Kan hende jeg vil spise i meg påstanden, men en disruptiv tjeneste lar seg ikke uten videre gjenbruke i andre markeder. I hvert fall ikke når det kun er navnet som er fellesnevneren. DNB laget et godt verktøy med Vipps, en hammer om du vil. Men det gjør ikke alt til spiker.

I statsbudsjettet foreslås en avgift på elbiler som veier mer enn to tonn. Det er politisk enighet om at elbiler før eller siden skal avgiftsbelegges, men jeg tror ikke dette er riktig sted å starte.

Dagens Næringsliv ironiserer litt over avgiften, når de skriver at

Skal det virkelig ikke være mulig å kjøpe en Tesla Model X som kan gå fra null til 100 kilometer i timen på 3,1 sekunder — kalt «ludicrous speed», premium oppgraderingspakke, system for selvkjøring og piggfrie vinterdekk for 1.330.440 kroner lenger? Skal virkelig staten også kreve sitt slik at ikke vanlige folk har råd til den? Er den eneste gleden disse bilkjøperne skal ha, at de slipper 25 prosent moms, kan kjøre gratis i bomringen, får parkere gratis her og der, har lav sats i årsavgiften og slipper veibruksavgift?

Det overrasker meg litt at også DN går i denne fella. I klassisk produktutviklingsteori er én måte å utvikle nye produkter på å starte i premium-markedet for så å la de med høyest betalingsvilje betale for utviklingen av nye produkter for mainstream-markedet. Lag fete produkter og la dem med fete lommebøker betale mer for produktet enn hva det objektivt er verdt.

La oss reise noen år tilbake i tid. Til tiden da elbiler var små, stygge og umulige å elske med mindre man var fanatisk miljøverner. Når man starter med produkter for low-end-segmentet, er det vanskelig å skaffe nok margin til å finansiere utviklingen av nye produkter. Buddy og Think er eksempler på produsenter som gikk i dass. Overskuddet per bil var så lite at det ikke en gang dekket kostnadene.

Dette forstod Tesla. Skal du finne finansiering til nye produkter, må du ta skikkelig betalt. Selv om Tesla fortsatt ikke er lønnsom geskjeft, har jeg tro på at strategien er riktig. Resultatet har vært åpenbart, Tesla gjorde det kult å kjøre elbil, noe som igjen ga en smitteeffekt til eksisterende bilprodusenter og har satt fart på markedet.

Poenget er ikke at noen produsenter eller modeller skal skånes fra avgifter, men at avgifter på de bilene som hittil har vært mest attraktive og drevet innovasjonen kan være uheldig for den generelle utviklingen av markedet. Det er en grunn til at Norge har vært et viktig marked for Tesla. Jeg tror ikke tiden er inne for å tukle med det ennå.

Hele avgiftssystemet for biler er modent for en totalrenovering. Det bør legges om til bruksbaserte avgifter, hvor man betaler for hvor mye man kjører (lengde) og hvilke ulemper man påfører andre (kø, forurensing, parkering). Dagens avgiftsordning gir lite incentiv for å la bilen stå. Det koster jevnt over det samme, uavhengig av når og hvor man kjører bilen. Er man flink og lar bilen stå i garasjen hele uka, skal det på flere måter lønne seg fremfor å kjøre bilen inn i sentrum i rushen.

Avgiftssystemet bør være likt for alle, så får man heller svelge kamelen dersom man synes det smerter å se at naboen har en selvkjørende bil som tar henne fra null til 100 på 3,1 sekunder med «ludicrous speed».